– Det finnes i hovedsak to typer grønne tak. Det ene består kun av et tynt vegetasjonsdekke, mens den andre typen har et mer frodig utseende og er i prinsippet en takhage med større jorddybde og variert vegetasjon, sier Kim H. Paus. Han er doktoringeniør innen vann og avløp hos det rådgivende ingeniør- og arkitektfirmaet Asplan Viak AS, og er ekspert på utfordringer og løsninger knyttet til overvann.

Han forteller at begge varianter av grønne tak begrenser mengden overvann, men når styrtregnet kommer er det taket som minner mest om naturen som gir størst bidrag.

– De kan virkelig utnytte naturens egenskaper til å håndtere vann, mens tynne grønne tak tilsynelatende oppfører seg mer som vanlige tak når det kommer svært mye regn.

Paus ønsker seg at flere bygg anlegger mer naturlike grønne tak for å forhindre at overvann overbelaster avløpssystemet i byene.

– Mye av avløpssystemet i dagens byer er av eldre karakter og ikke utformet for den fortettingen vi nå ser. Når vi erstatter naturlig terreng med harde flater, som tak og asfalt, så renner vannet raskt av og rørene har ikke kapasitet til å ta imot vannmengdene. Oftere og oftere kommer det regn som ikke får plass i rørene og da gjør overvannet store skader på bygninger og infrastruktur.

Våtere i fremtiden

Hvis klimautslippene ikke reduseres tilstrekkelig, vil vi ifølge klimaprofilen til Oslo og Akershus få minst 40 prosent økning i styrtregn i fremtiden. En slik endring i klima vil eskalere utfordringene vi har med overvann i dag.

– Jeg håper at vi i større grad tar inn over oss hvilke regnmengder det faktisk er snakk om. Tynne grønne tak alene er ingen løsning på klimatilpasning. Naturlike grønne tak vil i tillegg til å håndtere mer overvann også fremme biologisk mangfold, estetikk og andre herlighetsverdier vi ønsker i byene våre. Vi trenger nødvendigvis ikke å legge en halv meter jord på hele Oslos takareal og beplante dette, men vi må prioritere å bruke tid og penger på innovasjon og nye ideer for å håndtere mer av overvannet på taket med løsninger som gir tydelige tilleggskvaliteter. Dette forutsetter at både utbyggere og kommuner må tørre å teste ut nye løsninger, sier Kim H. Paus.