Av: Sissel Engblom, seniorarkitekt, Plan og urbanisme, Asplan Viak

En problemstilling som går igjen i norske kommuner, er etterspørselen etter en norsk modell for bærekraft. Vi kan ikke kopiere fra utlandet, sies det, vi er ikke så urbane som resten av Europa.

Mindre kommuner har dessuten et selvbilde som lyder omtrent slik: «I vår kommune er vi typisk norske – vi vil bo i eneboliger og kjøre bil.» Dette leder videre til resonnement som at «vi må derfor bygge nye boliger i naturskjønne områder og gjøre det enkelt å komme til storsenteret ute ved motorveien». Så kommer den: «Men sentrum er dødt – kan dere få det attraktivt og livskraftig slik at vi kan attrahere nye innbyggere og kunnskapsnæringer?»

Hva er typisk norsk?

At det er en tydelig sammenheng her, der det ene forårsaker det andre, er verdt en fundering. At det er «typisk norsk» å bo i usentrale eneboligfelt er lett å utfordre ettersom dette er et relativt nytt fenomen og dessuten importert fra Amerika i etterkrigstiden sammen med privatbilismen.

Norges befolkning har historisk utvikletseg langs kyster og dalfører i tette, sosiale sammenhenger. Vi gikk og syklet både til mølla, saga, bakeren, byskolen og for å låne egg hos tante. Det var puls og liv i den tette og bebodde norske småbyen.

Et mangfold av boliger

Et virkemiddel for igjen å få livskraft i våre byer vil være å finne tilbake til mangfoldet i boligtyper: å bryte polariseringen i det norske boligmarkedet mellom leiligheter i sentrum vs. enebolig utenfor byen. Mye av nøkkelen til bærekraft og samfunnsøkonomisk lønnsomhet ligger i å tilby et mangfold av boligtypologier i urbane nabolag som prioriterer gående, syklende og lekende.

I stedet for å låse bygningshøyder og utnyttelsesgrad, bør det skulptureres frem helhetlige bydeler som tilbyr et urbant liv i en variert bebyggelse uten behov for bil. Det har vist seg i Malmö at unge familier som flyttet til Västra Hamnen (et pilotprosjekt i bærekraftig byutvikling) med bil, valgte den bort i ettertid. Det er en livsstil uten behov for bil ettersom man kan gå og sykle overalt. Analyser utført av Transportøkonomisk institutt (TØI) viser at den samme trenden gjelder i Indre Oslo: Under 40 prosent eier bil og tallet er synkende.

Biltrafikken i Oslo genereres hovedsakelig ikke av de som bor i byen, men de som bor i utkanten. Den største gruppen som forårsaker biltrafikk i Oslo er beboere i Akershus.

Byforskning viser en ny trend i Norge og USA: Gjennomsnittsalderen for sertifikatholdere kryper oppover. Den yngre generasjon har andre prioriteringer enn å bruke penger og tid på bil, og velger i økende grad å sykle og reise kollektivt. Det er dette vi må tilrettelegge for i fremtidens byer.

Bærekraftig byplanlegging

Det er mange som er flinke til å snakke om bærekraft, men de færreste forstår det komplekse samspillet eller hvordan dette gjennomføres. Det må legges til grunn en langsiktig, helhetlig struktur for at investeringen skal bli lønnsom og bærekraftig.

Det innebærer at man må jobbe metodisk med økonomisk, sosial og økologisk bærekraft som en rød tråd gjennom hele prosjektet. Det betyr et tverrfaglig samarbeid mellom transport, miljø, økologi, landskap, arkitektur, samfunnsdemografi, økonomi, lokalklima og ikke minst bærekraftig byplanlegging.

For å lykkes med investeringer må prosjektene begynne med en analytisk tilnærming der det tas utgangspunkt i helheten før man begynner med bygninger.

Mobilitet, byrom og bygninger

Vår metodikk i Asplan Viak baseres på tverrfaglig tilnærming i tre steg: Først mobilitet (dynamiske sammenhenger), deretter byrom/møteplasser (romlige sammenhenger) og til slutt bygninger (statiske rammer for bylivet). Det er med andre ord lite lønnsomt å begynne med illustrasjoner av bygninger og argumentere for arealutnyttelse og profitt derfra. De beste illustrasjonene vil være basert på grundig tverrfaglig innhold.

Det bør tenkes høy kvalitet i alle ledd, ikke minst det som møter en utenfor de fire veggene man har betalt for: utførelsen i byrom og arkitektur. Ifølge nyere forskning kan attraktivitet måles – suksessfaktorene er tidløse og sammenfaller både i bolig- og næringsmarkedet: På første plass rangeres nærhet til pulserende byliv, deretter sporstasjon, gangveinett og attraktive byrom.

Norske byer har nå en mulighet til å vokse kraftig dersom det satses på bærekraftige strukturer før bygninger. Eiendomsutviklere bør benytte dagens situasjon til å arbeide offensivt. Tenk kvalitet, tett, høyt og grønt. Eiendomsutvikling er stedsutvikling. Vinnerne vil være de som våger.